Dette er noen notater fra Samtreningskurset med Can-Can.
Dagbok fra 2. november 1992.
Denne mandagen er utleveringsdagen for 6 svarte labradorer, to gule labradorer, en schefer og en
kongepuddel.
Dette var en fryktelig spennende dag.
Jeg kjente spenningen kilte i magen helt fra morgenen av.
Jeg dro inn til Norges Blindeforbunds førerhundskole kvelden før.
Jeg leste litt lekser og hørte litt på radio før kurset skulle
starte for alvor. Timene sneglet seg avgårde.
Trenerene gikk gjennom hva slags forventninger vi hadde til
kurset og hva vi forventet oss av hundene.
Jeg forventet meg å få en hund, som kan finne seg til rette
med meg og jobbe godt sammen med meg.
Middagen var sikkert kjempe god.
Husker ingenting av den. Det var nok Can-Can jeg hadde tankene
mine hos.
Etter middag var det felles utlevering av utstyr i stua nede.
De fortalte oss hva det var og hvordan vi skulle bruke det.
Det syntes jeg var greit, selv om jeg jo visste mye om det fra
før.
Vi fikk bånd, halsbånd, bjelle, børster, sele, mat og vannskåler, teppe
og flexiline.
Så skulle vi gå opp på rommene før hundene kom. spenningen var
til å ta og føle på hos alle sammen.
Det er umulig å beskrive følelsen. Vi ble anbefalt å bruke
mest mulig tid alene med bikjene denne første kvelden.
Så kom det store øyeblikket. Det jeg hadde gledet meg til de
siste par ukene.
Tonje (treneren vår) kom opp på rommet mitt med en nybadet og glad
Can-can.
Can-Can fikk øye på meg og løp rett i fanget på meg hoppa
rundt og helt gal og glad.
Snusa og slikka og veldig kosehund.
Jeg slapp can-can løs og lot henne gå rundt i rommet litt og
pratet med henne.
Etterpå hadde vi ferdsel i huset og gikk gjennom hvordan hun
skulle slippes og kalles inn.
Senga var god å finne også denne kvelden.
Dagbok fra 3. november.
Dette er den dagen det blir første seleturen.
Våknet klokka fem av en våt og kald snute. Sovnet igjen og sov
til ca kvart på seks. Da var det slutt på tullet. Can-can
ville ut. Vi var ute og koste oss og det var nokså kaldt.
Etter lunsjen var det den første sele turen. Can-can har en
fantastisk fart og et godt trekk. Ikke for hardt, men slik at
du virkelig kjenner at hun jobber. Dermed kan du vanskeligere
missforstå henne. Slik så det hvertfall ut i dag. Hun er kjapp
og holder kant for eksempel nesten litt for godt. hun liksom
overreagerer hvis man minner henne på det sa tonje derfor var
ikke det nødvendig å presse henne. Først gikk jeg med lit for
kort sele, men det ordnet vi fort.
Det var en vellykket tur.
Jeg var lit sliten etterpå.
Det er så koselig her på kurset. Desverre blir det nesten ikke
tid til å være sosial siden jeg skal forsøke også å få med meg
noen skolefag mens jeg er her.
Dagbok fra 12. november.
I dag regner det også. Jeg stod opp halv sju og Jørgen kom
like før sju for å ta en urinprøve av can-can. Hun tisser
nemlig ganske ofte og tisset inne i spor 10 i går. Da sa jeg
til henne at jeg ikke hadde tid til enda et samtreningskurs.
Jeg har ikke hørt noe så da var det vel greit nok. Ikke noe
galt med henne. Det går forkjølelse og influensa både blant
folk og hunder her. Ikke rart med alle de
temperatursvingningene som har vært de siste dagene.
Det går jo kjempe bra med Can-can. Vi har gått oskarruta to
ganger i dag med Can-can og walkie talkie. På den måten får vi
mer arbeidsro og jeg får jobbet med tingene på min måte mer
alene og jobber mer på egenhånd og behøver ikke snu meg etter
Tonje. Det er bare å trykke på en knapp. Samtidig er
sikkerheten ivaretatt.
Dagbok fra 17. november.
I dag våknet jeg kvart over seks av at Can-can pep. Jeg gikk
ut i fra at hun skulle ut og stod opp for å lufte henne.
Orentlig trøtt var jeg, men jeg kom meg da i klærne. Det ble
jo litt seint i går.
Første økt i dag var det landeveis skogstrening. egentlig
skulle vi trene på Nordberg, men det var kaldt og snødde i dag
så de var redde for at det var endten for mye snø slik at det
var vanskelig å holde kanten, eller det var for glatt til å
kunne gå skikkelig regnet de med. Derfor dro vi til røa og
trente landevei der.
Det gikk greit. Can-can har jobbet seg riktig på kanten og
ikke så langt inn som hun var på førsten da vi gikk landevei.
Det er jeg glad for. Det viser at Can-can har begynt å jobbe
mer på egenhånd.
Dagbok fra 23. november.
Vi er godkjente. Gikk ruta på fredag. Jippi endelig over.
Denne dagen har Can-can og søsknene bursdag. Can-can fikk en
vaffel av Trine som jeg gav henne da. Det var nok godt. Det er
jo sjelden vår ehunder får noe slikt. Dette er også
Dagbok fra 26. november.
Denne morgenen hadde jeg virkelig trøbel med å komme meg opp.
Jeg følte meg virkelig trøtt og sliten og det var jeg hele
dagen. Da tor holdt tale ved halv elve tiden holdt jeg på å
sovne, selv om talen jo var interesant nok. Jeg visste jo at
kurset var ferdig og da følte eg vel at jeg kunne slappe litt
ekstra av. Selv om kurset ikke hadde vært noe dumt eller
kjedelig følte jeg jo et visst stress både med alt det jeg
hadde å gjøre med leksene fra skolen og med det at vi skulle
inn og ut av biler og finne oss til rette 10 stykker. Det vil
jo bli et visst stress for alle. Det var vel derfor jeg var
ekstra sliten kanskje.