Tur til Usa 03 til 13 juli 2008.
Kort innledning:
Juli 2008: Jeg har nettopp kommet hjem fra en flott tur til USA, og vil gjerne dele litt av opplevelsene med dere.
Dersom noen lurer, så: Ja, det er absolutt førerhundrelatert! - Så nå er dere advart ;-)
Forberedelser:
Juli 2007:
Jeg lytter til nettsendingene fra GDUI sin convention i Mineapolis.
Gdui convention 2007
Jeg drømmer om å reise over, for å oppleve dette selv.
Det er 10 år siden jeg begynte å delta på mailinglister som omhandler førerhunder og jeg blir stadig fasinert over hvor mye bra foredrag
GuideDog Users Inc GDUI får til og legger ut for nedlasting i etterkant av conventions.
Jeg har fulgt deres convention hvertfall siden 2001.
Bare det å delta på en så stor konferanse med så mange med felles interesser og felles kunnskap om det å ikke se vil være spennende.
Dette er en opplevelse jeg håper på å kune realisere. …….og plutselig får jeg selv en invitasjon til Convention 2008 for å holde foredra om førerhundarbeidet i Norge!
Som dere forstår var dette en personlig invitasjon og den økonomiske siden var det i utgangspunktet jeg selv som måtte ta ansvaret for – men jeg har fått svært kjærkommen økonomisk støtte til turen, heldigvis.
August:
Ledsager i boks. Cecilie sier ja til å være med og jeg blir kjempe fornøyd!
Det er utrolig viktig med en god erfaren ledsager, som kjemien stemmer godt overens med, når man reiser på tur som synshemmet. Og man må føle seg trygg.
Begge parter må føle at det går ann å spørre om ting og å legge fram egne ønsker og behov.
Cecilie og jeg har reist sammen og vet at vi klarer kommunisere, har forståelse for og respekt for hverandre og generelt samme forståelse for ting og temperament som gjør at vi ikke sliter alt for hardt på den andre.
Vi trenger denne erfaringen og kunnskapen, for vi kommer til å være tett sammen på denne turen!
September 07:
Kommuniserer med Sheila om planer for innhold i et eventuelt foredrag og hva de ønsker.
Januar 08:
GDUI og Sheila bekrefter at de gjerne vil ha meg med som en del av sitt program under gjennomføringen av konferansen i Louisville, Kentucky i juli.
Mars:
Setter opp budsjett og skriver legatsøknader.
Sakte men sikkert begynner turen å bli realistisk.
April:
Jeg har fått bekreftet ferie fra jobben. Vi bestiller flybilletter og overnatting på hotellet.
Det begynner å gå oppp for meg, at dette vil bli en lang tur.
Bare selve flytiden er 17 timer hver vei. I tillegg kommer tiden til og fra flyplasser og innsjekking.
Et døgn på farten blir realistisk beregning.
Jeg har deltatt på lange bussturer tidligere fra Oslo til Praha, blant annet og det hjelper litt å tenke på at det jo gikk bra det også.
Mai:
Jeg jobber med foredraget mitt. Henter inn informasjon og får god hjelp til korrektur.
Juni:
Nå må det kjøpes inn ting hvis jeg trenger noe nytt til turen.
Jeg jobber aktivt med å velge hva vi skal delta på fra programmene til både
ACB og Gdui
Henholdsvis GDUI Guide Dog Users Inc og ACB American Consil of the Blind.
Jeg registrerer oss via nett og ordner masse praktisk.
Økonomien ser ut til å være på plass, så bra hvertfall, at jeg tar sjansen på å realisere turen.
Det skal innrømmes at det skal mye til for å stoppe meg når jeg har kommet så langt i planene.
Juli:
Aktiv pakking! Nå er det snart tur.
Turen
3. juli - avreisedag
Der det står tider i parentes er dette fordi jeg har valgt å vise til Norsk tid.
07.30: Doffen og jeg stod klar på trappa for avreise. 2 ryggsekker og 1 koffert +doffens bag og seng.
Johan (hjelpetrener ) og Sigurd (Johans sønn) kom og plukket oss opp.
08.45: Doffen ble avlevert på Stange. En lykkelig Doffen gadd ikke engang si hadet til Mamsen sin!
10.15: Gardermoen. Møter Cecilie ledsageren min og mitt positive og flinke reisefølge på denne spennende turen.
11.30: Gjennom innsjekking og security. Deilig lite kø.
12.00: Jeg begynner virkelig å skjønne at jeg skal på langtur. Sommerfuglene kribler, men jeg føler meg trygg sammen med Cecilie.
13.30: Vi sitter på flyet til Frankfurt. Dette er et vanlig sharterfly størrelse. Helt fin og rolig flytur.
15.35: Vi har bedt om ledsaging og blir glad for det. Frankfurt har en gedigen flyplass og vi hadde ikke hatt sjans til å rekke dette på egenhånd.
Takket være en blid og god hjelper +flyplassbilen, klarer vi det fint.
Barnslig nok, synes jeg det er gøy å sitte på flyplassbil. Har aldri gjort det før.
17.15: Vi skal nå avsted til USA og er på plass i flyet. Flyet er gedigent i forhold til det vi er vant til. rundt 400 seter og det er fullt.
Det føles litt uvirkelig.
Flyturen går egentlig ganske raskt. Vi blir underholdt med de vanlige sikkerhetsreglene og får drikke og litt mat.
På flyet må vi fylle ut en innreisetillatelsesøknad. Denne har to deler. En som leveres når man kommer til Usa og en som skal følge oss hele veien og leveres når vi drar ut.
Jeg får dessverre ikke til å sove.
19.30(02.30) Godt å strekke på beina skikkelig etter så lang tid i ro. Vi er i USA!
Vi har bedt om ledsaging og blir glad for det. Det kommer en effektiv mann og hjelper oss. Chicago har en virkelig gedigen flyplass, med masse terminaler, tog mellom terminalene og ikke minst går det takket være han, utrolig raskt gjennom imigrasjonsmyndighetene.
Det jeg virkelig legger merke til på Chicago er lukta spesielt rundt diskene for innskriving/registrering.
Det lukter rett og slett veldig stress og svette. Pluss at det også lukter støv og skitt på flyplassen.
Det vil si rundt gate lukter det vanlig flyplass heldigvis.
Vi blir sittende og prate med tre amerikanere og en av dem er fra Lousville og sier at Lousville er en fin liten by og ønsker oss god ferie.
21.30(04.30: Vi er ombord i flyet til Louisville. Dette er et lite fly med 32 seter.
23.00(05.00): Da vi ankom Louisville KY var bagasjen vår ikke med flyet. Stønn og sukk.
Vi fikk utdelt en toalettmappe med det aller mest nødvendige og beskjed om at bagasjen trolig kom neste morgen.
Flyplassen i Louisville er liten og grei å finne fram på.
Vi kommer oss i en taxi.
Dagens overraskelse: Tone oppdager at det er gøy å kjøre flyplassbil.
4. juli - ankomst, registrering og tidsforvirret
00.00(06.00): Vi kom endelig fram til hotellet Galt House
Jeg hadde da vært på reise i 22 timer og følte meg direkte sjøsyk, det hjalp litt, da jeg fikk lagt meg.
Hjemmesiden til hotellet vi bodde på
09.00(15.00): Vi sov forholdsvis lenge denne dagen men det er endelig liv i oss igjen. Vi spiser opp det vi har av rester av nøtter og slikt fra reisa. Vi kan lage kaffe på rommet, så det gjør vi. en dusj gjør seg også, selv om rent tøy hadde vært enda bedre.
11.00: Vi skal jo delta både på aktiviteter i regi av GDUI Guide Dog Users Inc og ACB American Consil of the Blind.
Jeg har forhåndsregistrert oss. Mens det enda er stille henter vi registreringspakken vår.
Den inneholder: navneskilt vi kan ha rundt halsen , billetter til ulike aktiviteter, program og informasjon.
Står bare 30 minutter i kø, noe som nok blir til timer senere på dagen.
Jeg registrerer mine første førerhundbrukere og førerhunder.
Foreløpig ingen "kjente" for meg.
12.00: Ingen bagasje enda. Dette begynner å bli dumt. Vi mangler det meste. Bruker en del tid på kommunikasjon med forsikringsselskaper. Forsøker også å få respons fra flyselskapet. Som påstår vi skal få bagasjen snart.... om et par timer... Vi er glad for, at vi
ikke har masse program denne første dagen.
14.45: Møte med utelufta i Louisville. Det er varmt og klamt. Tungt å puste i den rå lufta. Men deilig med varme.
15.00: 4th Street for å handle. Først må vi rett og slett ha mat. speareribs med bbqsaus er utrolig godt.
Etter halvannet døgn siden siste skikkelig måltid, trenger vi mat.
Vi spiser som vi skulle fått betalt for det. Sulten som en stor ulv!
Men får vi det? Å neida! Enda det bør ha vært bra underholdning å se på oss.
Deretter en tur til en butikk for ulike nyttevarer, drikke og snacks.
Restauranter og Drugstore ligger bare 3 4 kvartaler unna hotellet. Vi bor midt i smørøyet.
På vei inn igjen er vi glade for at ikke vi skal sjekke inn verken for å få rom eller oppe i registreringen.
Køene er voldsomme og det kryr naturlig nok av førerhunder, hvite stokker, bagger og kofferter.
Hotellet og de frivillige hjelperene imponerer, ved å ordne køer, få folk dit de skal og ordner opp i ulike behov.
20.00 Vi går en runde rundt og orienterer oss på hotellet.
Det er 18 etasjer i vårt tårn som heter suitetower i det andre tårnet er det 27 etasjer.
Mellom tårnene går en gangbru en såkalt pedway. Her ligger en liten døgnåpen kaferteria (Deli) og her er en del sitteplasser og et område som blir mye brukt disse dagene.
De mest brukte møteromene for oss disse dagene ligger i 1. etasje rett ved resepsjonen i vårt tårn.
Vi har rom i 3. etasje litt innenfor pedwayen og like ved heisene.
Noe av det vi legger merke til, er at korridoren er kjempe bred, i forhold til det vi er vant til vanligvis i Norge.
Rommet vårt har flott plassering som gjør at vi greit, kan bruke rommet som base og koble av mellom "slagene".
Vi kan også velge mellom heis og trapper ofte og det gir god frihet.
Ville vært verre og mer krevende om vi bodde oppe i 10 etasje eller enda høyere.
22.00: Vi tar en tidlig kveld. Vi er slitne og skal opp tidlig morgenen etter.
Dagens overraskelse: Tone oppdager at Camping i Usa egentlig ikke er så verst. Å være uten bagasje føles som camping.
5. juli - hvor er bagasjen vår?
07.00 Frokost i full fart.
Morgenkaffe lukter godt. Svært hjelpsom ung gutt jobber i Delien.
08.00: Vi dro på en to timers sightseeing busstur for å se på Louisville by.
Greit nok, men litt kjedelig. Det hun egentlig var best på, var å fortelle andre historier fra sitt hjemsted egentlig, som ikke var Louisville.
Det overrasket meg også at deltakerene ignorerte glatt at guiden fortalte og fortsatte samtaler med sidemannen eller den som satt bak eller foran høyt og tydelig. Også lange høylytte samtaler i mobiltelefonen. Slikt er ikke bare uhøflig ovenfor guiden, men også ovenfor andre deltakere.
Dette skulle vi se igjen som svært vanlig seanser, senere i uka dessverre.
Av kjente ting i Louisville kan nevnes Churchill Downs der de har Kentucky Derby Museum og også selvsagt masse hesteaktiviteter.
Også kjent er Louisville Slugger Museum, og Louisville Zoo
Louisville har en blindeskole.
Kentucky School for the Blind
10.30: Jeg skjønte plutselig hvorfor det lukter så blomster på rommet vårt hver formiddag uten at det stemmer overens med noe av det vi har med oss. De som steller rommet bruker uante mengder av luftfrisker.
Noen bilder fra rommet.
11.00: Starr en fantastisk dame vi blir utrolig glad i fra resepsjonen på hotellet og Cecilie drar ut på flyplassen for å
se om de kan finne noe av bagasjen vår.
12.00: Oh, Lykke!!! De har funnet både kofferten og sekken min. Jeg er overlykkelig og pakker ut både klær og ting.
Deilig å skifte klær og ta en dusj og jeg vasker også litt klær, når jeg først er i gang.
Cecilie derimot, må belage seg på å shoppe klær, for hennes bagasje mangler dessverre fortsatt.
13.00: Vi er sultne, så før Cecilie drar for å shoppe blir det mer mat.
Vi går til hotellets egen cafe Magnolia.
Spiste Hot Brown. Dette er en sandwich med tynnskåret kyllingbryst, bacon, sopp og toppet med ostesaus.
Cecilie får kjøpt seg noen klær og det er fortjent etter to tøffe dager.
Det begynner nå å komme flere og flere deltakere.
Dagens overraskelse: Gleden over å ha fått bagasjen sin endelig og Tone oppdager at nesten alle er like høylytte
6. juli - mye mennesker
08.00: Rise and shine. Stor glede for nå har også Cecilie fått bagasjen sin!
Starr er vår stjerne igjen!
10.00: Litt mer orientering på hotellet og undersøking om området rundt.
Vi var blant annet ute for å se på bassenget. Fint uteområde.
11.00: Vi gikk en runde i ACB sin hall med ulike stands for hjelpemidler, førerhundskoler og med mange firmaer som driver ulike servicetilbud
ovenfor synshemmede.
Det krydde av mennesker her og var mye lyd og inntrykk.
12.00: Jeg skulle sette opp min stand nede i GDUI sin suite, men da vi kom ned dit var det bare kaos og masse folk og hunder.
Det viste seg at vi kom samtidig som de skulle starte opp en runde med hotellorientering for brukere med hunder.
Dette er jo lurt for da blir man gjennom hjelp fra førerhundtrenere vist ruter og får gode tips og triks.
Da gjengen kom seg ut på tur, fikk jeg tak i Sheila, som det var utrolig morsomt endelig å møte.
Sheila er lederen for GDUI og en aktiv og hyggelig dame.
Hun har vært kontaktpersonen min hele veien og vært til god hjelp og nytte.
I 2007 var hun sammen med sin mor og søster på tur i Norge. Hun har slekt fra Stavanger området.
Hunden hennes Gretch, er en virkelig søt hund!
Jeg får satt opp standen min og får dermed solgt mine første hundefigurer. Dette er kjempe morsomt.
Figurene mine får en positiv mottagelse. Det er ingen som har sett liknende og folk liker dem godt.
Dette er selvsagt veldig gøy!
14.30: Vi prøver oss på tortillachips med varm ostesaus. Salt.... veldig salt. ikke helt noe en norsk gane er vant til.
15.30: With a Dog's Eyes: Capturing the Life of Morris Frank
Morris Frank var USA sin første førerhundbruker.
I forbindelse med at det er 100 år siden hans fødsel, har
førerhundskolen
The seeing eye
laget et skuespill der hans liv blir levende og flott beskrevet, gjennom en flott monolog.
Han dro i 1928 til Sveits og kom hjem med førerhunden Buddy en schæfertispe.
Sammen med gode samarbeidspartnere, startet de Seeing Eye Usas første førerhundskole.
Buddy og Mr Frank reiste over hele usa. De skaffet adgang til togene for førerhunder, arbeidet for tilgjengelighet og respekt i forhold til jobben førerhunden gjør og motiverte andre blinde både kvinner og menn, til å skaffe seg førerhund og øke egen selvstendighet. De gjorde det mulig for andre synshemmede å få den friheten og muligheten som så ofte blir tatt som en selvfølge av oss i dag. Det var ikke naturlig synes mange, å sette en hund i arbeid på denne måten og de møtte mye skepsis og kritikk.
En av historiene om Morris Frank, som vel fasinerer meg mest og som jeg tenker beviser hvor mye han kunne stole på Buddy kommer gjenfortalt så godt jeg kan her:
Mr Frank kommer til et hotell. Skal ha et foredrag, så han har det virkelig travelt. Forter seg opp på rommet sitt, vasker og barberer seg og skal i full fart ned.
Han kommer til heisen og kommanderer foran, for å få Buddy til å gå inn i heisen. Buddy står som en påle. Han kommanderer foran igjen. Nå med litt utålmodighet, for han har det jo travelt.
Nå blokkerer Buddy han helt med hele kroppen og skyver han tilbake.
En mann kommer opp på siden av han og sier. Mr. det er ingen heis der. Heissjakta er tom og hunden din er fantastisk!
Historien sier at Mr Frank da la seg på kne og gav Buddy en klem.
Det var mannen sin det. Han skjønte hva han hadde i den hunden.
Skuespillet var godt laget og han som spilte Morris Frank gjorde en utrolig god jobb
17.00: Haugevis av førerhunder skal forlate salen og alt går helt uten tull og tøys. Imponerende selv for meg som er vant til førerhunder og
førerhundbrukere.
Jeg legger merke til at ganske mange førerhundbrukere har små bjeller festet enten på halsbåndet eller selene til hundene sine.
På forespørsel er forklaringene på dette delte.
- bruker bjelle for at andre synshemmede stokkbrukere, skal kunne høre dem og lettere vite at de er i bevegelse.
- bruker bjelle for å høre egen hunds bevegelser
- bruker bjelle for at to førerhundbrukere som går sammen lettere skal kunne høre den andre og orientere seg sammen.
Noen er veldig klare på at de ikke ønsker å bruke bjelle i en slik situasjon, men gjør det om de har hunden løs i hagen for eksempel, noe som også er nokså vanlig i Norge.
En bruker orienterer meg om at de under et foredrag om angrep på førerhunder av andre hunder, ble rådet til å verken ha
skilt eller andre ting som laget mer lyd enn nødvendig, på hundene sine.
Det var ikke uvanlig at lyden var det som trakk til seg oppmerksomheten til den aggresive hunden.
På kvelden gikk vi gjennom foredraget mitt sammen, for jeg var nokså nervøs. Jeg har aldri gjort noe slikt tidligere. foredrag er jeg vant til, men da på norsk.
Vi har også konkludert med stor glede over å ha ismaskin i korridoren vår.
Det gjør seg med isbiter i drikkevannet!
Kranvannet er nesten håndtemperert på det kaldeste. men det er drikkenes og det er bra!
Delvis pågrunn av den tørre lufta (aircondition) inne og varmen ute, trenger vi masse vann, for å holde væskebalansen i orden.
Kjøpte: punktklokke, t-skjorte.
Dagens overraskelse: Tone oppdager hvor veldig stor en så stor konferanse er.
7. juli - Foredragsdagen
08.00 Pannekaker tykkere og mer porøse enn de norske.
09.00: Jeg satt et par timer på standen og solgte et par hundefigurer.
Jeg traff flere folk jeg har mailet masse med og det var hyggelig å endelig plassere dem som "folk" og ikke bare en skriftlig personlighet.
Det positive var at folkene var like hyggelige som jeg hadde håpet.
Jeg traff også Jennine som er en av de som lager GDUI sin nettradio under convention hvert år. Denne kalles dogclub og det var akkurat så hyggelig å møte henne, som jeg hadde trodd.
Hun er like positivt sprø som jeg hadde forestilt meg. Hun har en alldeles nydelig labrador puddel blanding som heter Molly.
Masse hyggelig folk var innom.
En ting jeg ikke hadde tenkt over før jeg begynte å høre om disse konferansene, var hvor viktig det er med bestemte luftearealer til førerhundene.
Med så store mengder må man ha oversikt og få ryddet opp suksesivt. Hvis ikke blir det voldsomt og ekkelt..
Det blir også en del innendørs uhell i ny og ne og noen må ha ansvaret for både renhold innendørs og i de avsatte lufteområdene.
Riktig nok kan de fleste nok gjøre sitt beste for å plukke opp etter hundene, men likevel. Så GDUI har leid inn Doodlescoopers http://www.doodlescoopers.com for å gjøve jobben og det gjør de tydelig godt, siden de er med for å jobbe som ryddere gang etter gang.
11.00 Pause
En kopp kaffe og en liten kjeks. Kjeksen hadde borti 15 cm i diameter. Voldsomt.
13.30: Oppstart av GDUI programmet.
Innledning og gjennomgang av programmet.
Man kjørte en rask presentasjonsrunde. Mange tilstede og flere skulle det bli i løpet av dagen etter det jeg forstod.
Cecilie og jeg mottok skikkelig spontan aplaus da vi presenterte oss.
14.30: Around the world with guide dogs;
- special tribute to Michael Osborn
Han var den som gjorde mye av arbeidet, for at amerikanske førerhundbrukere skulle kunne reise til England.
Jeg har selv mailet med han og opplevde han som en resurs.
- Mitt foredrag om førerhunder i Norge.
- ca. 350 førerhundbrukere.
- Mest Labrador, litt Golden og noe storpuddel og enkelte eksemplarer av Schæferhund.
- ca. 50 nye hunder leveres hvert år. Fordelt på 4 leverandører.
- Hundene trenes 6 til 8 månder.
- Bruker og hund trenes minimum 21 dager +5 dagers hjemmetrening på hjemsted.
- Nav dekker en fast pris pr. førerhund. Resten må dekkes av skolen selv.
- Jeg fortalte også litt om egne hunder.
- Foredrag om førerhunder i Australia ved førerhundbruker Chris Acten.
- Mest Labradorer og Golden.
- Alle inntekter er basert på veldedighet.
- En førerhundskole dekker hver delstat. De har i tillegg en skole som dekker hele Australia.
- Små kurs med 3 til 5 deltakere.
- Fleksibilitet er et nøkkelord.
- Foredrag om hvordan amerikanske førerhunder kan tas med til Europa og da spesielt England.
Dessverre gikk jeg glipp av dette, Måtte ha en pause.
- Spørrerunde.
15.30: Oppdattering fra de amerikanske førerhundskolene.
Det er i Usa beregnet et antall førerhundbrukere på mellom 10 og 12 tusen.
Det er 11 førerhundskoler i drift i dag.
Kjapp tur innom rommet med gaven jeg fikk som takk for foredraget.
I posen var det suvernirer fra Kentucky.
16.30: Liten tur innom standen min. Ryddet litt og gjorde klart.
Noe av det mest overveldende med å delta på et slikt arrangement som en convention i ACB regi er, var møtet med så mange synshemmede på en gang. Det var rart å være en del av en stor gruppe, hvor ingen syntes synshemming i seg selv var noe uvant.
Du slapp forklare mange ting man ofte må ovenfor seende, der seende er flertall og dette føltes veldig spesielt.
I Norge er det største arrangementet jeg har møtt mange synshemmede på Norges Blindeforbunds landsmøte på Hurdal. Der er det i gjennomsnitt ca. 100 personer og her var bare den lille gruppa som hørte på foredraget mitt av de deltagende, drøyt 100 personer.
19.30: Dogclub. Jeg ble intervjuet av internetradioen som blir sendt fra konferansen og som går ut til alle som vil lytte. Siden dette er det som har vært en av mine sterkeste tilknytningsmåter hjemme fra Norge var dette veldig gøy. Jeg har sittet oppe mange netter og hørt på dem.
Nå satt jeg plutselig sammen med dem, fikk hilst på dem og opplevd dem også når de ikke er på lufta. Og de er både super flinke og hyggelige.
Vanessa, Renee Kae, Jennine og Jeff er en flott gjeng!
Jeg fikk også hilst på litt hunder. Molly Jennine sin hund smelta jeg helt for. Flere andre også var helt klart svært søte og akkurat som våre hunder når de ikke er i tjeneste.
Elsket klapp og massasje.
Skulle gjerne brukt mer tid sammen med Dogclub folka.
21.30 Mat igjen. Skulle ikke tro vi gjorde stort annet når man ser det slik skriftlig.
Dagens overraskelse: Tone oppdager hva Crackers er. Dette har jeg nemlig lurt på. En slags blanding av knekkebrød og kjeks.
8. juli - el-bil og hjelpemidler.
07.00: Breakfast club.
En gjeng møttes og gikk til felles frokost på en lokal liten kjellerkafeteria.
09.30: Stod på standen min og solgte figurene mine.
Pratet med folk og hadde det hyggelig.
11.00: Vi gikk en ny runde i ACB sin hall med ulike stands for hjelpemidler, førerhundskoler og med mange firmaer som driver ulike servicetilbud
ovenfor synshemmede.
Kikket på dataløsninger, fikk innspill og ulike løsninger og opplevde å få god og konkret informasjon.
Vi har et godt utvalg av hjelpemidler også hjemme i Norge.
Jeg ble fasinert over en mobiltelefon med tale, som også hadde et skanneprogram knyttet opp mot kameraet på telefonen.
Det fine var at man da kunne ta bilde av et skilt eller et ark og få opp teksten der og da.
Super praktisk!
Hilste på mange fra flere av førerhundskolene som hadde vært tilstede dagen før under foredraget mitt og som gav masse positive tilbakemeldinger.
Fikk utdelt noen strøartikler og fikk sett på gpsløsninger blant annet.
Etter anbefaling fra Jennine kjøper jeg caramel makiato. Kaffe med karamell. Det var virkelig god kaffe. Og sterkt trengt energikick.
13.30: How much is too much? Panel will discuss assessment, requirements and training for low vision clients; representatives from Guiding Eyes for the
Blind, Guide Dogs for the Blind, Guide Dog Foundation and the Seeing Eye.
Dette foredraget var om hvordan man på best mulig måte nyttegjør seg førerhund som sterkt svaksynt.
Både førerhundtrenere og førerhundbrukere var i panelet.
14.30: Hot Topics for Guide Dog Handlers: town hall style discussion; Sheila Styron.
Det ble diskutert en del rundt hvordan stemmemuligheter medlemmene skulle ha etter at GDUI laget en avstemningsordning, der alle medlemmer kunne
stemme på representanter til det sentrale GDUI styret gjennom en telefonavstemninng.
Noen likte ikke denne nye løsningen så det ble en del debatt.
Kjedelig egentlig, men jeg oppever GDUI sånn generelt sett som en ganske interesant organisasjon.
Gdui arbeider for å styrke livskvaliteten og rettighetene for førerhundbrukere.
Gdui arbeider med publikum førerhundbrukere og firmaer for å sikre førerhundbrukere best mulig livskvalitet på linje med seende.
16.30: Vi møter opp sammen med en gjeng for å få beskrevet og prøve å oppleve el-bil.
The Seeing Eye var de som arrangerte dette og hadde med seg en el-bil.
Dette var en Toyota Prius, som er en kombinasjonsbil med både strøm og bensin.
Når den går sakte, går den på strøm, mens den når den kjører vanlig går på bensin.
For oss synshemmede er el-biler utfordrende, fordi de i et trafikkbilde oppleves som om de er lydløse. Det var likevel nyttig å ha opplevd dette i praksis og bli oppmerksom på hvordan de fungerer i praksis. Dette tror jeg førerhundarbeidet bør ta tak i også her hjemme i Norge og gi førerhundbrukere og synshemmede generelt en praktsik
smak på.
Slik vet man hvertfall at man må stole på hunden selv om man ikke hører noen bil om den plutselig resonderer noe unaturlig.
Hvertfall er det helt klart min spontane tanke ut i fra denne erfaringen.
Som stokkbruker ville jeg egentlig ikke visst min arme råd.
El-biler føles som en skremmende del av dagens trafikkbilde.
Ikke så utbredt enda, men de kommer og spesielt hybridbilene som går på strøm i lav fart og bensin når de kjører mer "skikkelig" er skumle.
Man mangler noe lydkilde på de bilene slik at man kan høre dem.
Om ikke annet ville en ryggealarm i noen grad hjelpe oss, for dette er situasjoner, blant annet, hvor heller ikke dekkene lager særlig mye lyd.
17.15: OJ!! OJ!!! For et vær! I det vi skal krysse over fra ene delen av hotellet til den andre på bakkenivå kommer noen skikkelig vindkuler og det øser ned en kort stund.
Skikkelig ruskevær, men alltså kortvarig. Men slik vind har jeg ikke opplevd hjemme annet enn et par ganger i mitt liv og da var det høstvær og virkelig ruskevær.
Heisene er utrolig fulle. Det er vanskelig å høre hvilken heis som kommer og å finne ut om de går opp eller ned.
Spesielt rundt oppstart og slutt av aktiviteter og rundt lunsj er det fullt kaos.
Vi tar trappene når vi kan.
Men vi fikk et bilde av heisen selv om det da var nokså stille der.
Både hunder og mennesker er tidvis stresset og oppgitte over køene.
Det dyttes og gåes inni hverandre. Hundene gjør en imponerende jobb i å forsøke å hjelpe brukerene sine ut og inn mellom masse mennesker, andre hunder og
masse distraksjoner.
Tenk deg selv om du la deg på kne og forsøkte vurdere alle andre fra den høyden og skjønne hvordan de hadde tenkt å gå.
vanskelig nok for seende mennesker det. Hundene imponerte stort.
Tenk om du selv fra knehøyde forsøkte orientere deg og få oversikt.
Du skal se mellom alle beina, vurdere høyder, avstander og forstå hvor andre flytter seg, hvor dere skal gå for å få
best plass.
Du skal kunne avklare 2 meter opp i høyden + 1,5 2 meter til høyre for deg.
Krevende og Godt gjort!
De som gikk med stokk må virkelig også ha slitt. Da var du avhengig av utrolig god orienteringsevne, god hørsel og god tålmodighet i tillegg til at du ikke
har førerhundbrukerens fordel av å være to om orienteringen og deler på oppgavene.
Men man slipper huske på å lufte hund om ikke annet.
Det var et fåtall som hadde med seg ledsagere.
Mange frivillige og hotellansatte hjalp til så langt de kunne og de av ledsagerene våre som hadde anlednign bisto der de kunne og reddet mang en forvirret person ut
av baren og inn på gangarealet igjen for eksempel.
Dette var et typisk forvirrende sted, der ikke nødvendigvis alkoholinntaket, men mer lydbildet forvirret mange.
En veldig spesiell akustikk fordi det var åpent området glasstak og tepper på gulvet overalt, slik at man ikke fikk noe ekko av skritt eller noe å orientere seg etter heller.
Akkurat det med teppegulv gjorde at mange skvatt fælt både her i pedwayen ved baren og delien og i korridorene.
Det var nemlig uhyre vanskelig å høre andre personer før de var svært nært og da også vanskelig å høre nøyaktig hvordan de beveget seg.
Slikt er mye enklere på tregulv eller andre harde gulv
Tilsammen på konferansen må det ha vært flere tusen synshemmede deltakere.
Jeg venter fortsatt på eksakte tall.
Det interesante er at det virkerr som alle stater var godt representert.
Det var folk i alle aldre, men hovedvekten var nok 50 og oppover, noe som er naturlig, da synsproblemer ofte kommer i voksen alder.
Det var også egne barne- og ungdomsaktiviteter, noe som gjorde det mulig for familier å delta og vi observerte en del familier.
20.00: Auksjon til inntekt for GDUI.
Auksjonarius er en aktiv og morsom fyr. Jeg har gitt et par hundefigurer til auksjonen og disse gir bra inntekter de også.
Tilsammen får de inn $5000. Ca. 26.500 nok. Slett ikke ille.
Gdui baserer driften sin på gaver og støtte, slik at disse midlene kommer godt med.
22.00: Vi konkluderer med at dette er gøy, men at det tar for lang tid og at vi må ha mat uansett.
Kjøpte: t-skjorte med "in dog we trust og gave til hunden min Doffen
Dagens overraskelse: El-biler er stillere enn jeg forestilte meg og jeg visste jo de var stille.
9. juli - En dag "nesten" uten konferanse.
08.30: Opp og drikke kaffe og forberede oss på dagen. Frokost også så klart.
Her er et lite lydklipp fra Delien rundt frokosttid.
Lyden av Delien på tidlig formiddagstid.
10.00: Sitter ved salgsboden min på formiddagen et par timer.
12.00: Vi går ned for å handle litt.
Vi har av vår gode hjelper i resepsjonen Starr fått anbefalt
A taste of Kentucky!
Der kjøper vi en del suvernirer og får god service.
14.00: Vi spiser middag på Hard Rock Cafë
Så er det litt mer handling, før litt avslapping.
14.30: Rally lydighet.
Seende medhjelpere var plassert som snakkende "skilt" på ulike steder i et rom og en og en bruker med hund, skulle gå mellom "skiltene" og utføre det de
snakkende "skiltene" bad om.
Det var samme runde for alle og en uhøytidlig tiddaging.
Premie til de tre raskeste. 27 stk. deltok. Morsomt å se på . riktig flinke hunder og brukere.
De skulle ta hunden ne di sitt, ta hunden ned i dekk, gå noen skritt, skifte tempo, skifte retning og gå rundt sittende og liggende hund.
Dette var det som i løpet av uka liknet mest på våre førerhundsamlinger i våre førerhundklubber i Norge.
Selv om akkurat denne ideen og treningen var litt ny og en ting vi kan prøve hjemme også.
Hos oss er trening og vedlikehold/oppfrisking av kunskaper (også praktisk seletrening) hos hund og bruker mye mer prioritert.
Møtevirksomheten mindre aktiv og fokussen mindre rettet mot rettighetsarbeid.
Generelt synes jeg det er utrolig imponerende at det var svært lite bråk på tross av mange førerhunder overalt.
Veldig tydelig at hundene responderte stort set greit på utfordringer og oppgaver, selv om vi nok opplevde at en del hunder ble veldig slitne, ettersom uka gikk.
De aller fleste var rolige og kontrollerte.
Det var vanlig at du oppdaget at en førerhund var tilstede, for eksempel under et måltid, først når de skulle gå og ikke av annen
grunn enn at den hørtes når de reiste seg.
Noen få ganger så vi at hunder reagerte negativt på at andre hunder kom for nært dem og de følte seg for pressa og stressa og det kom et og annet bjeff.
Men det var raskt over og forståelig nok, når det skjedde slik jeg ser det.
Når en hund presses inn i et hjørne med null sjans til å komme verken fram, tilbake eller til siden og en annen hund kommer innenfor dens kroppsone og
eier kanskje uten å være klar over dette, på toppen forsøker gi den en kommando den ikke kan utføre, er det ikke rart om det koker litt i toppen på enkelte.
Dessuten er det ikke alle hunder som i utganspunktet er like hyper sosiale, mot alt av fremmede hunder, selv om
de vanligvis takler ting greit.
Det var ikke alltid like lett for brukerene selv heller på grunn av støyen og alle menneskene å vite når det var sjans til å komme seg fram, om noen kom nært eller liknende.
Dermed hender slikt.
Ingen på fire bør på noe vis, kunne klandres for det hvertfall.
Selv om jeg overhørte et par som selvsagt måtte spytte ut av seg et "control your dog" på tross av at de på ikke noe vis kunne være garantert for at det var de selv som var involvert i å lage situasjonen pressa eller stressende for den andre.
Uhøflig og svært unødvendig når alle visste eller burde forstå at alle gjorde så godt de kunne og at kjefting på enten to eller firbeinte, kun kunne føre til mer stress.
Dermed øke frustrasjonsnivået.
Noe å ha i bakhodet også hos oss når vi møtes på arrangementer kanskje, at ting kan skje?
Selv om vi ikke har flere hundre førerhunder sammen, slik som her, er 20 -40 førerhunder også ganske mye når man skal ut og inn av busser eller ta seg fram på for eksempel Hurdal.
Heldigvis var de fleste positive, tålmodige og flinke til å støtte hundene sine.
Det var ikke uvanlig å høre "good dog", "Nice job" og what a girl/boy!
Det ble stadig under møtene til GDUI minnet om å huske å lufte hundene, passe på å gi hundene avslapningspauser og gi dem rom til å koble av og "riste av seg" stresset av og til.
Det ble også minnet om å faktisk snakke med hunden og rose den for den jobben den gjør.
Viktige poeng for dette må kalles ekstremsituasjoner selv i usa hvor det generelt er høyt aktivitetsnivå og mye mennesker og støy i byene.
Dessverre, lot det til at kun et fåtall tok av selen under møter og samlinger.
I Norge (hvertfall i en del førerhundklubber) stresser vi nokså mye dette at selen skal av når ikke hunden er i direkte
føring. Dette gjøres, for å skille arbeid og fritid. Gi hunden skikkelig avkobling og bevegelighet uten noe som strammer.
Min gruntanke er, dersom det er naturlig at jeg tar av meg ryggsekken eller jakka, tar jeg også av hunden selen.
Det blir en vane og å sette på igjen selen tar vanligvis kun sekunder.
I førerhundselen får ikke hunden lov til å oppsøke andre hunder eller mennesker og skal være konsentrert.
Skal jeg kunne forlange dette, bør jeg også gi hunden et tydelig signal på når det er lov å legge seg ned og slappe
skikkelig av.
Delvis kommer nok dette med sele på så mye, av at de har en noe strengere lovgivning i forhold til at hundene skal være merket som hund i tjeneste om den er med på noe offentlig sted. Men noen var nøye og skilte godt fritid og jobb og de gav samme svar som oss på hvorfor de valgte å gjøre det.
Noen valgte å la det at de slapp selen være skillet. At hunden kunne hilses på, men da måtte sitte pent og med selen på.
Men jeg hadde stadig hunder liggende på beina mine, som jeg merket hadde sele på fordi de kom borti meg med bøylen på
selen.
Det var jo vanskelig å legge seg under stoler for eksempel med selen på.
Noe som hvertfall i møter der over 100 førerhunder var tilstede ville ha hjulpet enormt om en del flere kunnet gjort
en forskjell i forhold til tilgjenglelighet for andre som kanskje prøvde gå fram emllom stolradene eller annet.
Det var overraskende mange, som spurte om jeg ville ha "dog fix" det vil si hilse på hundene deres i sele.
Dette strider såvidt mye mot min "oppdragelse" som førerhundbruker, at jeg merket det var "hardt" å faktisk ta kontakt med
hundene selv om bruker gav alle signaler om at de ville at jeg skulle det.
Snakk om å ha blitt godt hjernevasket. ;-) Så dere andre som møter meg kan føle dere trygge på at merker jeg sele på
hunden, er refleksen å trekke til meg hendene!
Selv om dere har sagt. "Hils på Tone osv." ;-) betryggende hva?
For den saks skyld er det nok også noe vanligere at hunden er bundet mer innendørs hjemme hos seg selv, enn her.
Om natta for eksempel eller når de ikke har hunden under oppsikt.
Dette er fordi de anbefales dette fra skolene sine, for å forebygge eller stoppe det, dersom hunden gjør ugang innendørs.
Noe morsomt vi observerte var at mange hilste på hundenepå samme måte som på folk.
Det vil si med de samme utrykkene som for eksempel. "Hi Sweetie, how are you doing?"
Dette gjør vel mange hos oss også, man legger vel bare mer merke til ting når det er litt annen måte å gjøre det på og andre ordvalg.
Jeg ble glad, da jeg hørte at de utenfor hotellet på en gressplen, hadde fått lov til å sette opp, et lite inngjerdet lekeområde.
Der de kunne de gå og slippe løs hunden sin, for at den enten kunne leke med andre hunder, eller de kunne leke med egen hund. Supert!
Jeg fikk hilst på en del hunder og Cecilie var flink til å fortelle meg om hundene hun så.
De jeg hilste på, var akkurat like blide og hyggelige som gjennomsnitsførerhundene her hjemme.
Det var som hos oss i Norge mye Labradorer. Tror nok andelen av gule er høyere enn i Norge. Ingen brune og flere av skolene bekreftet på forespørsel at de ikke vanligvis trente brune. Syntes generelt Labradorene virket kraftigere enn de hos oss. Både i beinbygning og rent vektmessig.
Litt Golden retrievere, noen få schæferhunder som virket veldig bra, en boxer, 1 dobberman, 1 korthårs collie av noe slag og 1 Labrador puddel blanding.
Førerhundselene varierte mye. fra lette nylonseler til tyngre lærseler av ulike modeller.
Noen skoler har også den britiske førerhundselen, som har vært vanlig i Norge på flere skoler de siste årene.
Det brukes både svarte, hvite og brune seler.
Cecilie skulle egentlig ta bilde av lysekrona. Men ser du nederst i hjørnet er det også blitt med noe de på den
ene førerhundskolen kaller en demodog.
Denne er et stativ med en bøyle påmontert og brukes for å simulere følelsen av å følge en førerhund.
20.30: Al J's Lounge. Baren ved siden av delien i pedwayen. Vi har funnet ut at de også serverer mat der og at måltidene er noe mindre og enklere enn de i andre spisestedene vi har funnet og passer oss greit.
Cecilie redder noen ut av helt feil retning og får dem trygt plassert i heisen.
Generelt er jeg imponert over folks orienteringsevne. Lett å gå seg bort og ut i fra antalle tklarer mange seg bra.
Selv om de jeg prater med, sier helt klart at dette er krevende og at de går seg bort stadig, selv om det blir enklere utover uka, når de har blitt mer kjent.
Jeg har to bilder til fra Delien så de kommer her.
10. juli - Alt er stort i Usa
10.00: Vi pakker ned standen min. Jeg har ikke hatt så verst salg og dette har vært gøy og kontaktskapende.
Morsom tanke at hundene mine er på vei rundt i hele Usa og canada.
11.00: Vi går på en liten oppdagelsestur ned til elva.
Det ligger en fin hjuldamper der nede og den skal ut på tur akkurat i det vi kommer ned til elva, så vi får følge den på vei ut og høre den voldsomme fløyta den har.
Hør den hilse på en noe mindre båt her. Dessverre ikke godt opptak.
Lyden av båten
Vi passerer under en gangbru på vei ned til elva. Det er 8 felt på veien vi passerer under og det rister godt når vi står midt under brua og masse biler passerer over oss.
Denne dagen er det ikke uutholdelig varmt og vi får en fin hyggelig liten tur der nede.
13.30: Leaderdogs leading the way; an update on innovative school programs; Leaderdogs for the Blind, Rochester, MI.
Dette foredraget, handler om bruk av førerhund i kobinasjon med opplæring i bruk av gps enheter for blinde.
Flere brukere har i løpet av uka, forklart og vist meg hvordan de tar seg fram utrolig godt ved å kombinere hjelpen en tilrettelagt gps kan gi dem med
hjelpen en førerhund gir. Sheila og flere med henne, lovpriser med god grunn sin gps.
Gpsen kan ved hjelp av taleprogrammer gi beskjed om hvor mange gater krysset man står ved består av og man kan plotte inn ruter og få veiledning om hvor man skal gå for å komme dit man skal.
Det er nye gps-produkter, spesialtilrettelagt for synshemmede, på vei inn i markedet.
Jeg håper disse blir mer brukervennlige og enklere enn det som har vært på markedet til nå.
De bør også ned noe i pris, skal de være interesante for den private kjøperen.
Fortsatt må man kunne orientere seg, vite hvordan man krysser gater trygt selvsagt og vite hva man gjør om man går seg bort, for som vi erfarer også
med gps i bil, tar gpsen ofte litt feil og har en del rare ting for seg.
Likevel er gps for synshemmede et positivt tilskudd for å orientere seg enklere og øke selvstendigheten.
Leaderdogs har skjønt dette og har startet egne ukeskurs, der brukerene får erfare og lære bruk av gps i kombinasjon med hunden sin. De må først ha hatt hund i 6 månder, før de får et slikt kurs, slik at de har noe erfaring sammen. Dette fordi gpsen tar en del oppmerksomhet i enkelte situasjoner, som i starten bør gis fullt og helt til hunden. Dette har vært svært godt mottatt.
det ble sagt at også flere skoler hadde startet liknende kursing.
14.00: How many guide dog puppies does it take to steal your heart? puppy raisers from Guiding Eyes for the Blind will provide the answer.
De fortalte om prossessen rundt å oppfostre en best mulig hund til å bli en førerhund.
Jeg er imponert over hvor mye energi forverter legger ned i å lære mest mulig om hunden sin for å gjøre den best mulig
egnet til oppgaven den skal settes til senere i livet.
Dette er arbeid, som både hund og bruker får igjen for senere i stort mon.
De miljøtrener i mange månder og jobber intenst for å gi hunden mest mulig relevante erfaringer.
Dette foredraget gjorde meg ikke mindre imponert enn jeg har vært over forverter og deres innsats.
Da de avsluttet informasjonen, med et dikt, var det mange tårer som fallt, selv hos de tøffe gutta.
18.00: Vi ser på tv. Har dere virkelig ikke noe bedre å gjøre? Nei, ikke akkurat nå!
Leter panisk etter noe nyheter. Alt vi finner er reklame, sport, dårlige humorserier, krimprogrammer og
tvshop. stønn. Og vi klager her i landet..... get a life ...og en time amerikansk tv, slik jeg hvertfall rakk å se den.
20.00: Foredrag med veterinær.
Maintaining good health in our guides, Rusty Gailor, D.V.M., Louisville, KY: Dr. Rusty Gailor will provide the often overlooked basics of canine
health maintenance, from tooth care and the importance of daily grooming to vaccination protocols and first aide.
Han var en dyktig fyr. Informativ og kunskapsrik.
Noen av tipsene jeg merket meg var:
- For å redusere røyting bad hunden med håndtemperert vann eller om mulig enda kaldere vann. Bruk gjerne rengjøringsmidler uten såpe.
- Allergier er krevende å kartlegge, men generelt er ekstrem kløe i ører og på poter typisk inntoleranse for mat. Mens kløe på bakkroppen gjerne en innhalleringsallergi. For å kartlegge hva eventuelt en hund ikke tåler må man være nøyaktig.
- Førstehjelpspakke bør alle ha med på lengre turer. Innholdet må tilpasses, men det man vil ha mest behov for er sårbehandling,
diarebehandling og kanskje noen godbiter for å kunne distrahere hunden for å undersøke den.
Sammenleggbar vannskål er også nyttig.
22.15: Vi hjelper Jennine med å rydde opptaksutstyret hennes opp til Dogclub redaksjonen.
22.45: Al J's Lounge spiser en form for Fajitas.
11. juli - shopping og avslutningsmiddag.
09.00: Frokost. Cinnamon bun i dag. Sunt? Nei, men ganske godt og raskt og enkelt.
11.00: Vi hadde bestemt oss for å ta den store runden på Mall St Matthews denne dagen.
Det er stort der! Veldig stort! 130 butikker holdt i massevis for oss.
Vi har fått anbefalt
ST Mathews Mall
Vi kjøper sko og litt klær.
Bare å være der i et så stort senter er i seg selv en overveldende opplevelse.
15.00: Kjapp matbit. På the cheesecake factory. Menyen er kjempe stor. Bare å velge er en oppgave for erfarne.
Se selv på http://www.thecheesecakefactory.com/
En overraskende og flott opplevelse i Louisville var at på absolutt alle steder der vi spiste, hadde de menyer i blindeskrift.
Det føles inkluderende og positivt å få lov til å lese selv, velge selv og det gir en følelse av å bli tatt seriøst. Der har norske spisesteder generelt med unntak av noen få kjeder virkelig noe å jobbe med.
Det er sjelden å oppleve blindeskriftsmenyer her i landet.
Det er også sjelden at betjening i Norge, tar det å forklare hvor de setter ting fra seg på bordet, for eksempel
like naturlig som de gjorde.
Hvis man tenker klokkeskiva når man plasserer ting og sier: Juicen din står ca. kl. to, er det lett å forstå uten å lete,
hvor de har satt glasset.
Dette kunne de generelt greit der vi spiste enten vi var på hotellet eller utenfor hotellet.
Dette må handle om opplæring og kunskap. Hvordan har de fått det til?
Dette kan vel kalles Death by chocolate?
Det er varmt! Taxituren hjem er kokendevarm.
Må være godt over 30 grader i skyggen. I sola vet vi ikke.
Taxien vår har stått en stund i sola og er gloende het.
16.00: To shoppingslitne jenter kræsjer inn døra på hotellrommet.
Vi må ha vann! Godt at det er ismaskin i gangen og vann i springen!
Vi begynner pakkejobben.
18.30: Oppmøte i resepsjonen for middag. Sheila inviterte oss med en gjeng ut, som skulle spise middag på Bristol Bar and Grill.
Det er godt og varmt og over 30 grader, selv så sent på kvelden som i det vi tasser hjem ved halv ti tida.
Spiste etter anbefaling chili, som er en enkel gryte med bønner og den smakte godt.
22.00: Opp på rommet for siste pakkerunde og god natta med oss!
Kjøpte: Nike joggesko +++
Dagens overraskelse: Jeg har lest om og hørt om kjøpesentre som er kjempe store, men å være midt i et var overveldende.
12. juli - avreise
08.00: Good morning USA! Siste morgen på hotellet.
09.00: Siste frokost i Usa. Vi spiser begge Omelett. I følge mannen i telefonvekkingen om morgenen, er det en omelett vi sent vil glemme.
vil si meg enig i det faktisk. den var god.
10.20: Vi sier adjø til rommet vårt og pakker på oss bagasjen. egentlig imponert over oss selv jeg.
Vi er flinke til å ordne oss. Selv om begge er nokså nedlesset klarer vi ta oss fram.
10.40: Vi har sjekket ut.
Sier nå adjø til vår utrolig flotte og tjenestevillige hotellansatte og gode hjelper Starr. Fantastisk dame!
Oh, Starr without you, we would have had a lot of trouble!
Vi har trivdes utrolig godt her!
11.00(17.00): Vi er på flybussen. Den blir fullstappet.
12.30: Vi har sjekke tinn og fått beskjed om at flyet vårt trolig blir forsinket.
Vi går til gate og får beskjed om at flyet er 2 timer forsinket. Dette betyr at vi kommer til å miste avgangene videre.
Cecilie tar kontakt med den ansatte fra flyselskapet.
De lover oss at vi skal få til å komme fra Louisville i tide til neste fly fra Chicago til Frankfurt. Dette går 18.30 og skal være framme 0900 lokal tid dagen etter.
Hvis vi rekker det, får vi til å rekke korrensponderende fly, som orginalt er satt opp for oss, fra Frankfurt til Oslo og det er bra.
De klarer å booke oss om og vi får utskrevet billetter på 1. klasse. dette er jo overraskende og positivt.
13.00: Vi tasser rundt på Louisville flyplass. Lite spennende, men vi fin kikker gjennom et par suvernirbutikker.
Jeg får meg et par kjøleskapsmagneter til og det er bra for min flotte magnetsamling.
For de som ikke vet, så har jeg siden 1998 samlet magneter på hver utenlandstur jeg har vært på og har en anselig samling.
15.00: I flyet. Endelig!
Akkurat som sist, et lite fly og det er stappfullt. vi deler fly med flere andre fra konferansen vår.
Lyd inne fra det lille flyet
Pågrunn av tidsforskjellen er klokka også ca. 15.30 når vi kommer fram.
Her begynner tidene å gli litt i hverandre for meg. Så nå er det litt kaos i det jeg husker.
Men vi kjører flyplassbil igjen. Kult også denne gangen.
Når vi får beskjed om at "vi ordnet flyplassbil" nekter hvertfall ikke vi!
Lyden av flyplassbilen
Men jeg husker godt hvor villt det føltes å kjøre heis mens vi satt på flyplassbil.
Det var en diger heis kan man si!
Vi kom oss inn i flyet til Frankfurt i tide.
18.00(01.00): 1. klasse.
Ja, da var vi inne på flyet.
Slett ikke ille dette her vel?
Sitteplassene er store og romslige. Du kan kjøre ned setet til seng og du har puter og pledd og alt du kan ønske deg.
Vi får 4-rettersmiddag og fri drikke.
Luksus!
21.00(04.00): Jeg ser på film og slumrer.
23.00(06.00): Leser lydbok og slumrer.
13. juli - laaang dags ferd mot hjemme.
07.00: God morgen. Vi får frokost. Rundstykke, frukt, eggerøre, skinke, kaffe og juice. Absolutt en god frokost.
09.00:
11.00: Klar til avgang fra Frankfurt.
12.50: Oslo. Alt svaier. jeg er helt sjøsyk igjen som da jeg kom til louisville.
13.10: Vi venter på bagasjen.
14.30: Vi fyller ut skjema om bagasjen for å etterlyse den. Nokså frustrerte siden det samme skjedde på turen ut. Dessuten er vi slitne.
14.40: Ti minutters taxfree i full fart!
14.50: Hei Mamma og Pappa, få meg hjem, vær så snill. Jeg er sliten, men har hatt en fantastisk tur!
17.00: Home sweet home.
15. juli Endelig er bagasjen ankommet.
Og boms så var vi hjemme igjen og skal slite oss gjennom Jetlag og sortere alle inntrykkene.
HURRA! Bagasjen kom i dag til begge to. Det pakkes ut og settes på plass. Skittentøyet hives i kurven, til senere bearbeiding. Alt er bra, når endelig bagasjen er på plass og turen er ikke skikkelig over, før bagasjen har kommet.
Jeg holdt nesten på å glemme dette bildet.
Denne skyskraperen stod like ved hotellet vårt.
Men nå er turen til Louisville over! Jeg er mange erfa'ringer rikere.
Denne turen ble virkelig vellykket!
Jeg har lært mye om organisasjonen GDUI og hvordan organisere førerhundarbeidet fra brukerperspektiv.
Jeg har knyttet masse kontakter og møtt mange jeg har hatt kun mailkontakt med i mange år.
Jeg er stolt over både cecilies flotte innsats som ledsager og egen gjennomføring av foredraget på et fremmed språk. Vi klarte oss fint! Jeg har mestret noe jeg gruet for, møtt en gjeng flotte folk, lært utrolig mye og jeg har ikke minst hatt en flott tur!!!
Jeg har erfart ting om Usa, som man må oppleve.
Jeg har forstått, at vi generelt ikke forstår selv, hvor heldige vi er i forhold til det offentlige systemet vi har i
Norge i forhold til ulike støtteordninger, uavhengig av hvem du er og hvor du bor.
Sykelønnsordningene våre er et eksempel. Noe annet er støtte til hjelpemidler, sykehus, offentlige tjenester og annet.
Mye kan helt klart hos oss også bli bedre og kritiseres med grunn. Likevel vi har mye å lære å sette pris på etter det lille, som jeg så der borte.
Jeg må få takke støttespillere, som gjorde turen mulig. Dette har vært gøy!
Ta kontakt:
Har du innspill til ting jeg bør fortelle mer om i denne dagboka, spørsmål eller annet, ikke brenn inne med det!
Jeg har en gjestebok og den kan du gjerne bruke fra disse sidene også.
Skriv
og les GJERNE i gjesteboka!!
Send meg gjerne en e-post:
Tone.Mathisen@start.no
Takk for at du har lest!